/ Kontakt

Grete Marstein

«Min stemme» utstillingsprosjekt i anledning Stemmeretssjubileet 2014

Galleri Schaeffersgate 5, Oslo,  fredag 1. til søndag 17.november 2014

Retten til å stemme, ha en stemme og retten til å bruke sin egen stemme. Kvinners stemmerett er ikke bare retten til å stemme ved et politisk valg. Før det gir mening å ha stemmerett ved valg må kvinner også tilkjempe seg retten til å ha en stemme i hverdagen, opparbeide selvtilliten som skal til for å bruke stemmen og høres, og kraften til å kreve å bli hørt. Usynliggjøring av den kvinnelige kunstneres verk (stemme) kunsthistorisk og i den samtidige offentlige kunstsfæren hører også med i diskusjonen.

Slik kan Munch jubileet med dets fokus på «Skrik» og feiringen av stemmerettsjubileet kanskje knyttes sammen. Retten til å skrike så det høres: – retten til å uttrykke seg uavhengig av kjønn, alder og utseende.

Vi viser tanker og visjoner rundt det å ha en stemme. Kunstnerne er invitert seg eksperimentelt og temporært rundt disse tankene.

Inviterte kunstnere: Setsuko Kurioka,  Mamta B. Hærland, Irene Christensen, Grete Marstein, Jingxin Geng, Gidsken Braadlie,  Kari Hauge,  Kari Glomsås,

 

Jingxin Geng “Min stemme”

«Who Am I» is an installation consisting of envelopes and text.

“The work deals with identity and power of control in different situations in daily life.The artist places each sentence of the short text she has written into an envelope, where the texts start with questioning identity, then continues to the discussion of self-control and ends with the situations when she lacks control.

The texts are personal messages and by delivering them through half- transparent envelopes, it conveys also a sense of intimacy. Questioning and discussion of the power of control brings awareness and consciousness of how to better know and take control of one’s own life.”

Gidsken Braadlie «Min stemme»

«Jeg vil bruke min stemme til å vise hvor mange kvinnelig kunstnere som fantes i Norge i 1913, året for innføring av allmenn stemmerett. I det den gang fattige landet fantes det hundrevis av kvinner som viet sitt liv til kunst og kultur. Mitt prosjekt er å telle alle de som er oppført i det fire bind sterke Norsk Kunstnerleksikon fra 1981 og synliggjøre dem. Men det finnes sikkert mange fler som ikke er kommet med der. 

Min mormors søster Selma må ha vært en feminist. Hun skal ha vært den første kvinnen i Trondheim som kjørte bil og hun gjorde det med stil i bukser og røykende på cigarillos. Hun drev i mange år en kunsthandel i Trondheim og da hun ble femti år dro hun til Nederland for å studere skulptur og ble kjent med datidens avantgardister som den kjente maleren Karel Appel og den helt ukjente skulptøren Lotti. Tilbake jobbet Selma med skulpturelle portretter og dekorerte porselen i god Picasso-stil. Hun er ikke med i kunstnerleksikonet, men var en stor inspirasjonskilde for meg. En suffragette i familien. 

Nasjonalmuseet har lagt ut sine innkjøp og gaver fra 2009 t. o. m. 2012. I oversikten kan man finne ut at i avdelingen for samtidskunst, er fordelingen ganske lik mellom kjønnene. For alle fire årene ble det kjøpt inn 100 verk laget av menn og 115 verk av kvinner. Eline McGeorge har undersøkt samme kategori fra 1988 har funnet at det totalt sett er kjøpt inn 1878 verk hvorav 506 var laget av kvinner (26,6 %). La oss håpe dagens innkjøpspolitikk holder seg. Oversikten gir oss ingen indikasjon på størrelse eller pris. Det hadde vært interessant å vite dette. 

Innkjøp av eldre og moderne samtidskunst i 2009: 15 mannlige kunstnere og 1 kvinne, 2010: 15 menn og 3 kvinner. 2011: 15 menn og 1 kvinne. 2012: 73 menn og 1 kvinne. Totalt sett verk av 118 menn og 6 kvinner. Hvor har det blitt av all kunsten laget av kvinner? Er ikke kvinnenes kunst interessant nok for Nasjonalmuseet?

Ved innlemmelse av Nasjonalgalleriet i Nasjonalmuseet telte samlingen ca. 4500 malerier, 900 originalskulpturer, 950 gipsavstøpninger, 17.300 tegninger og 25.000 grafiske blad, nesten 50 000 verk. Det finnes ikke noe informasjon om kvinneandelen i representasjonen. Hvorfor har ikke det vært interessant å finne ut?»

Grete Marstein  «Min stemme»

«Min frihet og mulighet til å bli hørt er et produkt av alle kvinnene som har brøytet vei i generasjonene før min.  I dette prosjektet visualiseres dette med portretter av en rekke av mine «formødre» fra Marstein- og Knudsen- slektene. Min mor, som med styrke sto for egne selvstendige valg og som i godt voksen alder gjennom sitt engasjement i Norske Kvinners Sanitetsforening, fikk styrke og selvstendighet til å ta ansvar og makt i mange fora. Gjennom min mormor som tidlig brøt med borgerskapets forventninger til en ung dame og gikk ut i arbeidslivet. Senere ble hun gjennom sitt engasjement i Norske Kvinners Sanitetsforening, først i Bergen og så i Trondhjem, aktiv i innsamling av underskrifter i 1905 og senere for å få realisert stemmeretten for oss kvinner. Og min farmor, som tidlig kom ut i arbeidslivet, og klarte gjennom flid og nøysomhet å skaffe begge sine barn en god utdannelse uten gjeld. 

Og gjennom min mors grandtante, Ragna, som allerede som ung engasjerte seg i Norsk Kvinnesagsforening. Hun var gjennom et langt liv administrativ leder av og mentor for andre kvinner, redaktør av tidsskrifter om mat og kokebok-forfatter. I 1972, i en alder av 86, innså hun at jeg var akkurat en måned for ung til å kunne stemme ved det viktige EF-valget. Så hun spurte meg:  «Grete, dette er ikke min fremtid, men din. Hva vil du at jeg skal stemme for deg! «Hun ga meg sin stemme

Mamta B. Herland  «Min stemme»

«Jeg ønsker å utforske «min stemme» fra et ståsted utenfor Norge; – å se kvinners rettigheter i kontekst.

-   kvinner i slummen i India er opptatt av å skaffe mat, andre rettigheterblir da ikke så viktige

-   kvinner i Saudi Arabia kan jobbe utenfor hjemmet, men får ikke selv kjøre bil til jobben og har ingen politiske rettigheter.

-   muslimske kvinner må dekke seg til for mann og religion

-   kvinner i Norge har det meste og har råd og anledning til å væreopptatt med likestilling og likeverd.

I billedserien forsøker jeg å visualisere de mulige og umulige valgene.Tryggheten når andre tar hånd om alle viktige valg – og utryggheten ved ikke å ha kontroll over egen virkelighet. Et liv uten fotfeste. Utryggheten ved å ha retten til selv å velge;  –   ansvaret og samtidig gleden ved å måtte forholde seg til det uventede. «

Irene Christensen «Min stemme»

«Det passer godt å ha en utstilling som feirer 100 års jubileet for kvinnens stemmerett på Galleri Schaeffers Gate 5, nettopp fordi galleriet ligger på Grünerløkka, der Kvinnestemmerettsforeningen ble stiftet i 1885 på hybelen til Anne Holsen.  Hun bodde like ved St. Paulus kirke.  I St.Paulus kirke ble mine foreldre gift.

Min mor, Gerd, vokste opp på Vaterland. Det var fattigdom, utedo, brød med sukker på og slit for mormor som var alene med 3 små barn. Hun heklet duker, helst små av det slaget som henger her. Gerd greidde seg bra for musikken trivdes i hjemmet. Min oldemor, Sina, var bondekone i Sandefjord. Selv om livet var enkelt, så synes jeg at bildet av Sina og hennes 3 døtre kledd i finstasen viser stolthet.»

Kari Glomsaas  «Min stemme»

–   BILDENE   BÆRER   BUDSKAPET

«Vi feirer 100 år med stemmerett for kvinner.  Det handler ikke bare om retten til å stemme på valgdagen, men om retten til å bli hørt og sett. Da Berit Ås på 1970-tallet identifiserte hersketeknikkene som menn brukte overfor kvinner, forsto jeg grunnen til frustrasjonen jeg følte i mannsdominerte forsamlinger over ikke å bli sett og ikke bli hørt på måter jeg ønsket.

I arbeidet med prosjektet «I hodet til en gammel dame» 1999-2003 var det usynliggjøring av den eldre kvinnen som opptok meg.  I collager tok jeg for meg avisas jubileumsspalte og sammenlignet fordelingen av kvinner og menn med befolkningsstatistikken.  Jeg fant 5 ganger så mange menn som kvinner  blant jubilantene. Selv i aldersgruppen 90+ hvor 3/4 er kvinner, var 60 % av jubilantene menn. Viktig tema ble også klesstil og hårfasong som kvinners strategi for å bli sett, om ikke hørt.

Dette prosjektet førte til at jeg ble mer oppmerksom på hvordan hersketeknikkene også brukes til ikke å se «den andre».  Samme usynliggjøring av individet som møter eldre kvinner, møter hele grupper av mennesker i vårt samfunn.

Til utstillingen «Min stemme» er det usynliggjøringen av kvinnelige kunstnere jeg har valgt som tema.  Fransk/amerikanske Louise Bourgeois og libanesiske Saloua Raouda Chocair(97 år) måtte vente et langt liv på anerkjennelse.»